Uansett må de aller fleste av oss jobbe for å leve, selv om noen lever for jobben også. Jeg er heldig, dvs vi er heldige (min mann og jeg), vi har spinket, spart, taklet underskudd og forvaltet overskuddet fornuftig. Men lønnsstatistikken fra Econa er en faktor som gjør meg motivert til å fullføre masterstudiene - i tillegg til at jeg synes det er utrolig givende å lære mer om økonomistyring (og finans), jeg koser meg med utfordringer, hater eksamener, men elsker når jeg overvinner de verste problemene.
De som gikk ut med en A på det meste har en startlønn på 669 600 kroner, mens de som hadde snitt på B på det meste tjente 600 000 kroner, viser Econas lønnsundersøkelse.
http://www.dn.no/talent/article2717810.ece
Nå med (mer) deltidsjobb enn tidligere legger jeg vekk målsetningen om å få A i alle fag. Og det ser ut til å være helt greit - en årslønn på 600 000 ville gjort livet mitt bekymringsløst. Eller ikke.
For det første finnes det mye annet her i livet som er viktigere enn penger. Familie, venner, reiser, god mat - opplevelser! Selv om jeg må innrømme at det er godt å vite at det er nok til at vi slipper å utsette noen regninger. Eller spise pasta med ketsjup. Grøss! Da jeg var ung student gjorde jeg det - og det er ikke veldig godt...
Men vi sparer. Jeg handler mye klær å salg. Vi ukeshandler i matbutikken (og i Sverige fra tid til annen). Jeg baker alt brød selv og lager det meste av maten fra bunnen av. Ny sykkel kjøpte jeg meg nettopp på salg også (prisen jeg må betale er å ikke få prøvesyklet den før til våren...). Nå har vi nettopp oppdaget gleden ved å lage kjøttdeig selv også.
For det andre klarer man alltid å bruke opp de pengene man har uansett om man har 200.000 i årslønn eller 2.000.000. Jeg har ikke prøvd en årslønn på 2 millioner, men antar de som har det også bruker opp pengene sine. Men jeg har prøvd å ha under 200.000 og det dobbelte - og pengene ble like fort borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar